Fargerikt kaos

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

For noen uker siden fikk jeg en notatbok med blanke sider og tilhørende fargeblyanter av en kamerat, med oppdrag om å uttrykke meg gjennom bilder heller enn ord. Det er en spennende oppgave og samtidig litt skremmende… Hva om jeg ikke evner å uttrykke det jeg kjenner på innsiden, når jeg må bruke farger og ikke kan si det med ord?

Det tok noen dager før jeg åpnet boka og det er fremdeles ikke så mange sider som er brukt, kun 3 originale «kunstverk» av den hittil ukjente Abusdal. Forhåpentligvis blir flere av sidene snart fylt med diverse bilder, som uttrykker noe av det som bor på innsiden, men det viktigste er kanskje prosessen det bidrar til å gi…

De siste årene har vært utfordrende på mange måter, både når det gjelder egen helse og eksterne faktorer, og det har jeg skrevet litt om i andre blogginnlegg. Det er fortsatt noen ting og situasjoner som er såkalt work in progress, alt annet ville vært en utopi, men det er kanskje ikke så farlig så lenge man er i prosess og har en forholdsvis klar kurs. Som sikkert flere enn jeg kjenner på, er det mange dager hvor alt synes å fungere veldig bra og tidvis opplever man at det meste går i svart. For meg har lærdommen blitt at det er ok å gå i svart eller kjenne på avmakt enkelte dager, når man har tatt et langsiktig valg som fortsetter å sette kursen fremover. Et vendepunkt ble å male den ene neglen sort, mens de andre 9 fingerneglene forble hvite – en konkret påminnelse om at det er ok å ha en dårlig dag, når man tenker at det kommer en ny dag med nye muligheter i morgen. Det er halvannet år siden den ene neglen var sort i 2 uker, men påminnelsen tar jeg vare på hver dag.

Hva så med fargerikt kaos? Kanskje er det blitt slik at jeg nå ser i flere farger og at kaos ikke nødvendigvis er negativt hele tiden. Mangel på kaos betyr ikke automatisk at alt er i orden… Jeg har fortsatt mye som ikke er helt i orden og hvis man skal være realistisk, så er det sikkert ting jeg aldri får kontroll på. Men jeg har lært at det finnes ulike valg og nå velger jeg i mye større grad å ta gode valg for meg selv, slik at jeg øker bærekraften i eget liv.

Når man omfavner kaoset, heller enn å kjempe mot det, finner man ofte ro…

Valg og ordbruk…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Vi er alle nokså sammensatte mennesker, som er så mye mer enn det som er synlig eller det vi lar andre se, og likevel er det noen ganger så vanskelig å se forbi det umiddelbare i seg selv eller andre. Alle erfaringer vi bærer på, enten de er gode eller mindre gode, bidrar til å forme oss og legger en viss føring for veien videre. Som en direkte konsekvens blir det noen ganger så veldig vanskelig å få ut det man føler på innsiden, fordi det ofte har en negativ klangbunn i oss selv og i tillegg indirekte impliserer andre mennesker. Hvordan skal vi klare å sortere det som er vanskelig og komplisert, men på en måte som ikke bare sender byrden videre eller gjør det vanskeligere for de som er på andre siden av en problemstilling? 

Det er ingen hemmelighet at jeg vet hva det vil si å gå i motbakke, ettersom jeg har vært forholdsvis åpen om mye i tidligere blogginnlegg og det til en viss grad også har blitt snakket om i offentlige rom. Noen kjenner kanskje best til at jeg har vært åpen om legning og at det har vært utfordrende opp mot en personlig tro, mens andre kjenner familien min godt og vet litt om de erfaringene som følger egne eller kollektive traumer. Og som en nokså direkte konsekvens av mange vanskelige erfaringer, så har jeg også kjent på kroppen hva det vil si å være midt i en depresjon. Og for å svare enkelt på spørsmålet som kanskje dukker opp, så har jeg det bra i dag. Ikke fordi alle utfordringer er svart ut og ikke lenger utgjør en problemstilling, men fordi jeg har valgt å bruke tid på å håndtere det vanskelige og fortsatt velger å gjøre det. 

Jeg har skrevet både om det å ta aktive valg kontra de passive, som fortsatt er valg vi tar, og det som gjelder hvordan vi bruker ordene våre. Begge deler er noe jeg har jobbet hardt med for egen del de siste årene og som har vært viktig for å komme meg videre fra vanskelige erfaringer og situasjoner. Min erfaring er at de ordene vi velger å bruke, blir en katalysator for veien videre… Det er ikke alltid så enkelt å svare på en god eller grasiøs måte, når man møter det stikk motsatte fra andre. Eller hvordan kan vi forvente at et svar på tiltale blir godt eller i det minste nøytralt, hvis vi selv legger an til drittkasting i første setning. Og ikke minst er det viktig å huske på at vi kan velge å ikke svare med samme mynt eller legge opp til at det blir en uverdig dialog – når ordene først er sagt, så er det vanskelig å ta de tilbake. 

Mitt liv i dag bærer fortsatt preg av den oppveksten jeg har hatt, med direkte konsekvenser for hvordan jeg lever livet eller hva jeg tenker om meg selv. Ikke minst har ord som ble sagt i ulike sammenhenger, og i noen tilfeller ikke direkte til meg en gang, satt seg fast og farget innsiden min rød av skam. Når jeg har det slik, så er det helt sikkert noe mange andre også kjenner på og det sier litt om hvor vanskelig det er å manøvrere i dette landskapet. Hva skal man tåle i kraft av å være menneske kontra å ta seg nær av alt og når skal man få lov til å ha en berettiget reaksjon? Og ikke minst, hvordan skal vi snakke sammen om de vanskelige tingene som angår flere og kanskje begynne en helingsprosess på innsiden…

Jeg har ikke så gode svar på dette, men håper vi kan bli bedre til å skille sak og person når vi omtaler hverandre, og huske på at ordene vi velger å bruke har ulike utfall…

Ingen vei tilbake…(og godt er det!)

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Hvis du var innom Facebook-profilen min tidligere i dag, så leste du sannsynligvis også det som ble mitt siste innlegg på Facebook noensinne. For nå er profilen helt slettet og det er ingen vei tilbake, men det lever jeg veldig godt med. Det kjennes faktisk som om en bør har blitt fjernet og jeg kan puste enda litt lettere…

Allerede for 10 år siden, mens jeg studerte kommunikasjon på UiA, skrev jeg et blogginnlegg om Facebook og sosiale medier generelt. Jeg var blitt utfordret av en kamerat til å holde meg borte fra Facebook i 48 timer og deretter skrive om hvordan det gikk. Han trodde neppe jeg kom til å klare det og hvordan det endte, kan du lese om her. Men i og med at jeg nå annonserer sletting av Facebook, så skjønner nok de fleste at jeg uansett gjenopptok et liv med sosiale medier til en viss grad…

Det som startet med å være en måte å ha kontakt med venner på og i tillegg holde seg informert om gøye arrangement, har etter hvert blitt en plass for falske nyheter, hatytringer og unødvendig reklame. Facebook styres med aggressive algoritmer og bidrar strengt tatt ikke med så mye positivt lenger… Sosiale medier generelt skaper en avhengighet, ved at man stadig sjekker egne innlegg for å se antall likes og blir fort noe som også skaper mer ensomhet og utenforskap, siden man ser i sanntid det man ikke er en del av. Senest i går ble jeg fortalt om en undersøkelse blant unge, hvor de i stor grad ikke ville la seg betale for å forlate sosiale medier i ren frykt for å gå glipp av noe. Men hvis alle forlot sosiale medier samtidig, så var det noe de gjerne hadde betalt for å gjøre…

Så er det selvfølgelig opp til hver enkelt å vurdere hva som passer i eget liv til enhver tid og de erfaringene vi har, bidrar også til at vi konkluderer forskjellig på mangt og meget, inklusive sosiale medier. Jeg tror det kommer en tid hvor sosiale medier blir regulert i mye større grad enn i dag og hvor det også blir in å ikke være så tilgjengelig i alle kanaler hele tiden. For meg var tiden inne for å gi slipp på Facebook og det kjennes allerede som en av de bedre avgjørelser jeg har tatt for meg selv.

Tør du å tenke den samme tanken eller er du redd for hva du kanskje går glipp av?

Refleksjoner om endring…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Noen ganger må man ha mange nok kjipe opplevelser eller bare bli gammel nok, for å finne gullkornene som gir en ny og bedre retning for livet. Som så mange andre, er jeg både gammel nok og har kjent på et levd liv, med alt hva det innebærer av vanskelige situasjoner og opplevelser. Og når man har kjent på noe lenge nok, skjer det av og til at man klarer å gjøre positive endringer…

Helt fra jeg var liten, har livet mitt vært styrt av frykt. Frykt for å ikke passe inn. Frykt for å ikke være like flink som alle de andre. Frykt for å ikke være god nok, fordi jeg var annerledes. Dette til tross for at jeg ikke visste helt hva som var annerledes, utover å være en utypisk gutt som ikke lekte med biler og hadde flere venninner enn kamerater. I ungdomsårene og langt opp i voksen alder, har frykten tatt fra meg handlingsrommet jeg trengte for å ta gode avgjørelser og bidratt til å opprettholde skam over hvem jeg er.

Frykten er fortsatt tilstede i meg, spesielt når det kommer til situasjoner eller diskusjoner som gjelder legning, for det er slitsomt når jeg reduseres til å være en sak. Men et eller annet sted på veien, fant jeg kraften jeg trengte for å gjøre endringer. Det har skjedd gjennom mange og verdifulle samtaler med gode venner, i tillegg til at jeg har reflektert mye over mangt som resultat av regelmessig terapi. Det skjer noe når man ikke lenger ser i speilet, men klarer å se ut av vinduet. Mens andre alltid har vært kaptein i eget liv og styrt på en god måte, måtte jeg bli nærmere 50 for å snu skuta og seile i det farvannet som gjør meg godt…

En av de viktigste endringene jeg har klart å gjøre, er å innse hva som er en god og hensiktsmessig ansvarsfordeling. Vi må eie våre egne problemer og jobbe konstruktivt med løsninger, framfor å legge ansvaret over til dem som representerer problemstillingen. Derfor kan jeg ikke lenger bære ansvaret for at andre mennesker får et vanskelig trosliv eller kjenner på frykt, som en konsekvens av at jeg eksisterer og ønsker å høre til. Jeg kan bare bære ansvaret for eget liv og leve det så godt jeg kan, med alt hva det innebærer.

Jeg må være på plass i meg selv, for å være tilstede hos andre på en god måte!